Dette rimer godt med at overklassen og akademia i Europa, og da særlig sør i Europa, opprettholder dette synet. Samuel Johnson er jo også klassisist, og æret vel sine antikke forbilder.
På den andre finnes det også tilstrekkelige indikasjoner på at havre ble spist av folk i middelalderen, særlig av fattige folk og i nødstid. Langland forteller i 'Piers Ploughman' (1300tallet) om at Londons befolkning i nødstid er tvunget til å ty til havrekaker for å stille sulten. Men det kan også virke som om folk i nord var mindre skeptiske til havren enn folk sørpå. Kjersgaard ('Mad og øl i Danmarks Middelalder') hevder at man spiste mer havre i Norge enn i Danmark. Johnson (riktignok senere enn vårt interessefelt) nevner skotter, og Skottland har jo som kjent stort innslag av norsk vikingblod.
Arkeologien påviser at det ble benyttet et blandingsmel der havre var tilsatt i varierende mengde. Slike brød er altså funnet både i Norge og Sverige. Nå er det vanskelig å lage en effektiv brøddeig som består av mer enn 30% havremel, så havre er vel mer som et middel til å døye melet å regne (bedre enn bark og ertemel, men allikevel av økonomiske årsaker). Det finnes også indikasjoner på at blandingsmel bestående av havre og bygg ble benyttet til ølbrygging (Oxford History igjen).
Personlig har jeg gjort følgende konklusjon: havre var et kornslag som ble ansett hovedsaklig dyrefor og som annenrangs mat for mennesker i middelalderen. Det ble benyttet av lavere samfunnslag eller til hverdags, og med økt forekomst i Skandinavia (særlig Norge) og Skottland. Det er ikke indikasjoner på at havre ble brukt til grøt (og arkeologiske bevis på dette er det også liten sannsynlighet for å finne), selv om det heller ikke er indikasjoner på det motsatte. Grøt kokt på gryn av den typen vi får kjøpt i dag (lettkokte havregryn) er en moderne nyvinning og forekom dermed ikke.Statistik: Postat av Sunniva Saksvik — 14 november 2003, 10:42
]]>